Mobbing og skule kvardagen.

I dag har me hatt ei førelesing som eg syntes var både fin og sterk, dette med barn i sorg og kriser, og mobbing. Dette er høgaktuelle tema for oss som skal ut og jobbe i skulen, slikt kan skje, og då må må vere førebudde på korleis me som vaksne skal møta og ta vare på den enkelte elev i slike situasjonar.Men som Torill sa det er ikkje noko fasit svar på korleis ein skal gripe fatt det eine eller det andre, dette med å vere eit medmenneske oppe i det heile er nok det viktigaste av alt. Dette er jo ting som me ikkje vil skal skje med nokon, å verte mobba når du går på skulen( eller andre stader)er det nulltoleranse for.Eg synest at dette med å kursa foreldre og lærarar i saman, om korleis me skal forebygga mot mobbing høyrest kjempelurt ut. Det er kjempeviktig å få foreldra på banen, dette jobbar me i saman om, og som Torill sa, det nyttar ikkje å ha kun ein dag med tema mobbing, dette må jobbast med kontinuerlig og over tid, som ein naturleg ting.
Mobbing kan skade ei sart barne sjel for livet og det er vår plikt som lærarar å sette fokus på dette problemet i skulen.Dette vil vi ikkje ha !

Oppfølging av §5 elever

§5 elever har som vi vet krav på tilrettelagt spesialundervisning, dette er det viktig at de får for å få fram deres beste lærepotensiale, jeg tror at når en elev har fått innvilget ekstra undervisning, så må en ikke glemme at eleven fremdeles er en del av klassemiljøet, og bør få så sant det er mulig undervisning sammen med de andre.
Dersom eleven mange ganger i uka blir tatt ut av klassen for undervisning med spesialpedagog har eleven lett for å miste plassen sin i det sosiale miljøet, eleven faller liksom utenfor fordi han/hun er så mye borte fra det daglige. Jeg tror at det beste må være så langt det går an, å ha undervisningen i samme klasserom som de andre elevene, kanskje i en krok av klasserommet som de får sitte litt i fred, men alikevel som en naturlig og selfølgelig del av klassemiljøet.
Det er ganske mange år siden jeg gikk på barne skolen, og i vår klasse hadde vi en gutt som var døv, han hadde sin helt naturlige plass hos oss. Vi tok våre forholdsregler når vi skulle snakke og leke med ham og for det meste så fikk han samme undervisning som vi andre, men mer tilrettelagt selfølgelig. Han var vår skolekamerat og venn uansett, han hadde fått sin plass i klassen, han var inkludert .Den dag i dag så tenker jeg tilbake og kan ikke huske noen som helst negative eller dårlige opplevelser med dette, bare gode, vi lærte å se på mennesker som likeverdige og med respekt, vi er alle ulike og takk og lov for det.